Om å forakte sitt eget speilbilde

I dag starter jeg på et blogginnlegg som jeg ikke aner om jeg vil klare å skrive ferdig.

Det omhandler et tema som er veldig personlig, veldig nært og veldig sårt.

Om å forakte sitt eget speilbilde.

Før jeg i det hele tatt klarte å bestemme meg for om jeg skulle skrive innlegget, sendte jeg dette bildet til flere gode venninner, som jeg vet jeg kan stole på og som jeg visste ville gi meg ærlige tilbakemeldinger på hvorvidt jeg skulle skrive innlegget eller ikke:

Jeg fikk til svar at det tør du! Men også at det måtte jeg selv avgjøre, at det var et viktig tema som mange ville kjenne seg igjen i og at jeg skulle spørre den lille jenta...

Jeg hadde allerede spurt den lille jenta. Ho sa at jeg skulle gjøre det.

- - - 

Jeg får tårer i øynene og klump i halsen når jeg tenker på det.

Oppveksten min med de opplevelsene jeg hadde i forhold til mobbing, har gjort at jeg forakter min egen kropp og mitt eget speilbilde. Det har gjort meg usikker på om jeg er god nok.

Det gjør at jeg tenker meg om mange ganger før jeg tør å åpne munnen når jeg er blant andre mennesker, spesielt hvis jeg er blant fremmede. 

Tenk om jeg sier noe dumt!? Hva ville de vel ikke tenke om meg da!

Vi kommer i mange ulike innpakninger- 

noen er tynne, noen er tykke og noen er midt i mellom.

Ingen er like - men det hjelper ikke for meg. 

For min del handler det i stor grad om at jeg ble kalt feit og stygg av mobberne.

Som voksen (etter at jeg flyttet hjemmefra) har jeg vært på en "evig slankekur".

Jeg har aldri følt at jeg var tynn nok.

Uansett hvor mye jeg klarte å slanke meg, har det aldri vært bra nok.

Som mor er det viktig for meg å lære barna mine at det ytre ikke er det viktigste.

Det er det indre som teller. 

Det er viktig for meg at barna mine har troen på seg selv, 

at de forstår at den de er på innsiden er det viktigste 

og at de skal tenke det samme om andre mennesker også.

På den andre siden, klarer jeg ikke å tro på det selv.

Jeg vet at kroppen min har blitt som den er på grunn av ulike ting.

Trøstespising, usunn mat, for mye mat, for lite trening, 3 graviditeter, jojo-slanking...

og ellers generelt på grunn av livet jeg har levd til nå. 

Men ingen av dem er grunner gode nok til å ikke klare å gjøre noe med det.

Jeg føler at jeg har mislykkes siden jeg ikke får til å gjøre noe med det, noe som varer.

Slik at jeg endelig kan bli fornøyd.

Så er spørsmålet:

Vil jeg noensinne bli fornøyd?

Og som jeg har skrevet i et tidligere innlegg: 

Ville jeg hatt det bedre som tynn?

Hvorfor har det blitt slik at jeg alltid tiden sammenligner meg med de som er tynne?

Hvorfor tror jeg på h*n som sitter på høyre skulderen min og sier til meg at jeg må ikke tro at jeg er noe, at jeg kan noe, at jeg er flink til noe...

Hvorfor klarer jeg ikke å tenke som jeg lærer barna mine - det er det indre som teller?

Når jeg ser meg selv i speilet - ser jeg en stor mage.

Jeg ser lår som møtes.

Jeg ser strekkmerker og cellulitter.

Jeg ser åreknuter på høyre lår.

Den siste tiden har jeg fått så mange positive tilbakemeldinger.

Både på grunn av det jeg skriver, den jeg er og de fargerike klærne jeg tør bruke.

Jeg takker pent for dem og jeg setter ufattelig stor pris på dem.

Viktigst av alt - jeg har begynt å tro på dem. Litt etter litt. 

Jeg har begynt å tro på de gode ordene, at de som sier det faktisk mener det.

Å klare å elske mitt eget speilbilde er langt unna.

Det må mange positive tilbakemeldinger til før jeg er der.

Jeg må starte med meg selv, klare å se det jeg er god på.

Være fornøyd med den jeg er.

Jeg har en mann som elsker meg, som sier at han elsker meg som den jeg er.

Før føyset jeg det bare bort, sa; "Det er bare sånt du sier".

Den siste tida er jeg blitt flinkere til å ta i mot komplimentene han gir meg.

Han sier det fordi han mener det, fordi han er glad i meg.

Jeg vet at jeg ikke er alene.

Det er mange som forakter speilbildet sitt.

Jeg skriver dette blogginnlegget for meg selv.

Og for dem, for alle dem som har eller har hatt det slik som meg. 

For alle som gråter når de ser sitt eget speilbilde.

For alle som gjemmer seg i altfor store klær.

Sånne som meg.

Bildet over som jeg sendte til venninnene mine satte jeg et filter på før jeg turte å sende det.

Sånn at ikke strekkmerkene skulle synes så godt...

Tenk det - jeg redigerte bildet før jeg sendte det til personer som jeg vet vil meg vel, 

som viser at de bryr seg om meg og setter pris på meg som den jeg er.

For så usikker er jeg. Og redd.

Redd for å få sårende kommentarer.

Jeg vet jo at de jeg sendte bildet til ikke ville sagt noe slikt.

Men jeg tør ikke tro helt og fullt på det.

Jeg turte å poste det redigerte bildet i starten av blogginnlegget.

Her kommer det uredigerte bildet:

Sånn ser jeg ut.

Uten filter.

For å bli glad i meg selv må jeg tørre å vise hvem jeg er.

Kanskje kan det hjelpe andre.

Det gir meg mot.

Takk for at du leste.

T. 19.05.18.